SMESTAD (VG) For mange vil Marianne Krogness (63) alltid være 80tallets «Sandra Salamander» fra «Pelle Parafins Bøljeband». Nå er hun først og fremst bestemor – og artist.
(Av Felicia Alvsing, Jørgen Braastad (foto) 19. april 2015)
HJEMME: Marianne Krogness er aktuell på scene og på plate. Her er hun hjemme i stua på Smestad i Oslo. Foto: JØRGEN BRAASTAD.
– Synes du jeg er fin på håret eller? spør Krogness fotografen, og sikter til håret – som nå er rødt i forbindelse med forestillingen «Mugg» som er på turné i disse dager. Hun fortsetter:
– Jeg ble stoppet av en fra Polen som spurte om veien på polsk – for hun trodde jeg var polsk. Det er moro at folk synes du ser østeuropeisk ut, når du spiller en finlandssvensk «kokerska».
MOLLY & PARTNER: Karoline G. Herlofsen og Marianne Krogness gir i mai ut sitt andre barnealbum sammen. Her i rollene som Molly&Partner. Foto: KRISTOFFER GREGERSEN
Mellom slagene som skuespiller og revyartist er du også blitt farmor?
– Jeg var på en jobb i Drammen da jeg fikk meldingen om at jeg skulle bli farmor. Jeg hadde gått av scenen, og tok en titt på telefonen hvor det sto at fødselen var i gang. Da jeg kom tilbake så scenen, så klarte jeg bare å synge en linje før jeg måtte unnskylde meg, og forklare at jeg var litt satt ut fordi jeg var i ferd med å bli farmor. Det ble møtt med stor applaus! En time etter at jeg gikk av scenen, var jeg blitt farmor for første gang, til lille Amund (19 måneder). Litt dramatisk skal det være, smiler hun.
– Hvordan trives du som bestemor?
– Det er bare så flott! Han har heldigvis andre besteforeldre også, som er litt mer stabile i arbeidssituasjonen enn meg – men jeg henger med. Jeg prøver å ha kontakt med ham en gang i uken, og så har jeg også lagt ham for første gang alene. Jeg sa til eldstesønnen min Kristian at de bare kunne dra på kino, og så skulle jeg ta meg av Amund. Og det var en utfordring – men det gikk. Fy fader, for en farmor, tenkte jeg!
– Men det er forferdelig morsomt å følge med. Plutselig sier han masse ord, selv om de ikke gir noen mening hvis du ikke kjenner ham. Og han går rundt og vimser uten å egentlig vite hvor han skal. Det kan se ut til at han også blir en musikalsk type, for han har helt dilla på gitarer. «Etar», «Etar», sier han og peker. Barn er så flotte, for med dem får du egentlig oppleve verden på nytt. Alt er nytt for dem, og vi har glemt hvor fantastisk ting er – så det blir litt slik for farmor også.
PÅ TURNÉ: Sammen med Marit Østbye spiller Marianne Krogness i forestillingen «Mugg» på Riksteateret som nå reiser land og strand rundt. Foto: DAG JENSSEN
Kanskje den musikalske siden kommer fra farmor – du kommer snart ut med et nytt barnealbum?
– Ja, jeg og Karoline G. Herlofsen, eller Molly & Partner som vi kaller oss, kommer med «Jeg vil heller danse på bordet» med release på Miniøya i slutten av mai.
– Platen har veldig generelle temaer som gjelder barn, og denne gangen vil det også være en del såre elementer som er aktuelle i dag. Det er sanger om barn som vil slippe å slåss med smarttelefonen og sosiale medier om oppmerksomheten til foreldrene, og om duene som sladrer om KråkeFranz fordi han ikke oppfører seg som, ja, en ordentlig fugl. Aktuelle temaer gjort på en morsom måte.
TRAVEL DAME: Marianne Krogness tar en pusepause hjemme på Smestad i Oslo. For tiden er hun aktuell på scene og på plate. Foto: JØRGEN BRAASTAD
– Du mener at det å gi dette albumet er «et i overkant optimistisk prosjekt». Hvorfor mener du det?
– Å gi ut musikk i dag er en risikosport, for markedet for CDer er ikke så stort. Men vi har et håp om at barnefamilien fremdeles synes det er hyggelig å høre på musikk sammen – for eksempel i bilen.
– Er dette den typen musikk du selv ville ha som barn?
– Det er et godt spørsmål. Jeg vet at jeg ville likt den tøysete humoren til Molly & Partner. Men musikken er jo mye røffere nå enn da jeg var liten, så der ligger nok den største forskjellen. Men den er jo dansbar, og det likte jeg også godt da jeg var liten.
– Men i dette ganske lunkne CDmarkedet – så ser også barn ut til å gå over fra å høre på barnemusikk til popmusikk fortere nå enn de gjorde for noen år tilbake. Hva tenker du om den utviklingen?
– Der ligger det en stor utfordring. Vi kan jo neppe konkurrere med popstjerner på deres arena, men det er jo viktig med norske tekster for barn, og humor er jo både morsommere og lettere å forstå på norsk, enn på engelsk.
1993: På begynnelsen av 90tallet var Marianne Krogness kjent blant nordmenn som Shelldama fra reklamen. Foto: NTB SCANPIX
– Hvor kommer inspirasjonen til å skrive tekster til barn fra?
– Karoline har tre sønner, og jeg har to – så vi har fem gutter til sammen. Så mye av inspirasjonen kommer fra barna, men den kommer også fra oss selv. Vi tenker alle «Åh, fine Norge», men likevel har vi en ganske høy selvmordsrate. Og jeg tror ikke det er så rart. Alle skal være så forbannet vellykket på Facebook og andre sosiale medier. Det er så vanskelig i dag å komme med sårheten sin – å være en som ikke fikser alt. Spranget mellom å føle seg vellykket, og å føle at de ikke greier ting blir veldig stort. Det blir lett å føle seg utenfor. Det er ikke det at vi ikke er rause, men vi tenker kanskje ikke at det koster mye for at barn skal spille fotball, for eksempel. Jeg kjenner meg igjen i dette. Det å ha vært frilanser har ført til masse penger i noen perioder, og ikke noen penger i andre perioder – så jeg har følt begge deler selv.
– Mange år senere leste jeg bind tre fra Karl Ove Knausgårds «Min Kamp», og der beskriver han akkurat det samme. Vandring fra skolegård til skolegård for at det skal se ut som du har noen å være sammen med – heldigvis tok det ikke lang tid før jeg fikk en bestevenninne. Det er viktig at barn får vite at de ikke er alene, og at vi blir flinkere til å se hverandre. Jeg tror ikke vi er så flinke til det. Jeg er nok ikke noe bedre enn andre, men det er viktig å tenke på det.
(VG artikkel publisert 19. april 2015)